«Alle burde snakke samisk», sa den samiske forfatteren og billedkunstneren, Synnøve Persen, under FinnLitt forrige uke. Vi har snakket med henne om språk, opprør og litteratur. Hva ligger egentlig bak hennes utsagn?
Synnøve Persen (f. 1950) kommer fra Porsanger. Hun er forfatter, nominert to ganger til Nordisk Råds litteraturpris fra det samiske språkområdet, og billedkunstner med en lang rekke separat- og gruppeutstillinger. Hun har også hatt en lang rekke verv i kunst- og kulturorganisasjoner. Under forrige ukes litteraturfestival (FinnLitt) åpnet hun festivalen med en prolog fremført både på samisk og norsk. Hun deltok også i flere andre programposter, blant annet i en samtale med professor i samisk litteratur, Harald Gaski.
–«Du sier på noen få poesilinjer det som sannhets- og forsoningskommisjonen bruker 700 prosasider på å uttrykke», sa Gaski i samtale med deg under FinnLitt. Hva mener han med det?
–Det er selvfølgelig litt overdrevet. Han forsøker kanskje å si noe om det samiske språket, om det litterære og poetiske språket, med de fantastiske mulighetene dette språket har, spesielt i poesi, siden samisk er et veldig ordrikt språk. Gjennom poetiske uttrykk kan man skjære bort mye som en prosatekst må inkludere, for å si noe. Man kan gå direkte inn på kjernen. Jeg tror det er noe sånt han mener.
Antydningens kunst
–Du refererte også til din mormor i samtalen, og at hun aldri sa noe rett ut. Du snakket om den samiske måten å kommunisere på, at man trenger ikke si så mye, fordi den som lytter hører resten. Snakker vi da om kulturforskjeller? Om en måte å snakke sammen på som er forbi språket?
–Ja, det vil jeg tro at man kan si. Den måten å snakke sammen på har vi et samisk ord for, geažuhit, å nevne noe i utkanten av hva det dreier seg om, men at den som forstår det vil forstå det fullt og helt. Det er en veldig typisk måte å snakke sammen på, på samisk. Mine besteforeldres generasjon, og mine foreldres, hadde dette. Men jeg vet ikke hvordan det går i de yngre generasjoner. Kanskje det lever videre i visse miljøer, for eksempel i reindriftsmiljøene. Men dette er også veldig fornorsket blant de unge, tror jeg.
–Er det antydningens kunst vi snakker om her?
–Det kan man si. Og det er gyldig for poesien, uansett språk. Jeg kan uttale meg best om den samiske poesien, som jeg kjenner best. Ikke minst den følelsesmessige delen, siden jeg selv også måtte lære meg samisk ordentlig i voksen alder, fordi jeg vokste opp under den verste fornorskingsperioden.
–Du vokste opp som norskspråklig?
–Ja, jeg vokste opp på internatene og så mine foreldre kun i helgene. De fleste barna var samiske, men vi fikk kun bruke norsk på skolen.
–Jeg har gått gjennom min prosess for å få språket tilbake. Men jeg er nok en av de heldige, som klarte å beholde samisk som et «eget rom» inni meg, som ingen fikk tilgang til å romstere i, og ødelegge. I min prosess var mine bestemødre veldig viktige. De snakket ikke norsk, deres verden var det samiske språket.
–Du oversetter selv dine dikt til norsk. I samtale med Gaski sa du at mye går tapt i oversettelsen, at du oppfatter norsk som et fattig språk. Betyr dette at vi som ikke snakker samisk aldri vil forstå rikdommen i et samiskspråklig dikt?
–Ja, det betyr det. Ganske enkelt og brutalt.
Synnøve Persen åpner FinnLitt med prolog skrevet på samisk og gjendiktet til norsk.
Politisk oppvåkning
–Det samiske språket har så uendelig mange finesser. Verbbøyningssystemet for eksempel, det gir så mange muligheter. Ved å sette til ulike endinger, så gir man setningen en helt annen betydning. Bare dette vekker for meg hele den poetiske nerven i språket.
–Vil du si at det samiske språket tapte seg under fornorskingen? Og at man i dag tar det tilbake og videreutvikler det?
–Ja, det er klart det gjør det. Jeg holder akkurat på og skal presentere en av de yngre samiske lyrikerne, Sara Vuolab, som er mine barnebarns generasjon. Hun har vokst opp i Karasjok, men hennes foreldre vil jeg tro har vært gjennom samme internatmølja som meg. Mens jeg tilhører opprørsgenerasjonen fra 70-tallet som tok tilbake språket, det var da det fødtes samiske forlag, blant annet. Hele den samiske språklige tilstedeværelsen oppstod på en helt annen måte enn på 50- og 60-tallet, som jeg ser på som mørke kapitler i den samiske historien.
–Jeg er født i 1950, men jeg var så heldig å vokse opp i en bygd som var fullstendig samisktalende, og som nå ikke er det. De jeg snakket samisk med som barn, de har sluttet å snakke samisk.
–Hvorfor, nå? Er det et kulturelt eller politisk valg?
–Ja, de har vært gjennom fornorsking, og mange har hatt jobber i Lakselv i et norsk miljø, de har nok ikke gått inn i den aktive språkgjenopptakelsen som jeg har gjort.
–Handler om dette også om mangel på en politisk oppvåkning, er det der skillelinjene går?
–Det kan være det. Det kan jo handle om at jeg kom inn i det som ble et samisk miljø i studietiden. Jeg bodde på studenthjem på Kringsjå i Oslo, og her var det mange unge samer. Og mange av dem studerte språk hos legendariske Tor Frette, blant annet. Det var også et veldig aktivt politisk miljø, som de fleste fra hjemstedet mitt ikke var en del av, selvfølgelig.
Kritikk kan komme
–Med tanke på språkfrontene og debatten som foregikk fra 2019, utløst av et vedtak fra Samisk forfatterforening (SGS), om at foreningen var eksklusiv for forfattere som skrev på samisk: Hvorfor er det viktig at norskspråklige samer ikke skal kunne være medlemmer her?
–Jeg var med på å danne denne foreningen i 1979. Angående striden som resulterte i etableringen av Mun Dajan, som er for samiske forfattere også på norsk; det var viktig å få denne på plass. Det ligger jo i historien her at det blir en kollisjon mellom de som snakker samisk og de som har mistet språket, men likevel definerer seg som samiske forfattere eller billedkunstnere. Jeg har stor forståelse for den smerten de som har samisk slekt -men som ikke har fått lære språket- har. Og hvilken stor prosess det er å gå i gang med å lære språket. Fra å lære samisk språk som du kan bruke i dagligspråket til å gå over til litterær virksomhet, det er en utrolig lang vei. Det er bokstavelig talt et hav av forskjell mellom de to tingene. Derfor synes jeg det er riktig at vi har to foreninger. Det har betydd mye for utviklingen av det samiske språket, som et litterært språk, at vi nettopp har hatt en forening som er bare for forfattere som skriver på samisk.
–Nå er jeg faktisk på vei inn i et bokprosjekt hvor jeg skal skrive på norsk. Det blir spennende. Det er også interessant fordi jeg da får testet ut mine norskkunnskaper.
–Forventer du å få kritikk fra dine samiskspråklige forfatterkollegaer?
–Nei, jeg forventer det ikke. Men jeg er oppmerksom på at det kan komme. Og at jeg også kan oppfattes av noen som en sviker. For så grunnleggende er disse spørsmålene, faktisk. Men jeg har fått denne fantastiske forespørselen fra et forlag som stiller seg bak meg, så jeg har lyst til å prøve. Det norske språket er også en stor del av mitt liv og min tilværelse.
–Men parallelt har jeg også begynt å jobbe med min neste diktsamling, på samisk.
–Forandrer din måte å tenke på seg, når du skifter språk?
–Absolutt. Når jeg begynner å skrive på norsk, må jeg ha det samiske språket til hjelp. Og så må jeg oversette til norsk språk. Og det betyr jo også at jeg ikke kan ta i bruk alt som finnes i det samiske språkets skattekiste. Men jeg kan kikke i den, hele tiden. Og mine to bestemødre er hele tiden med meg, som veiledere, som noen jeg kan spørre i tankene og nærmest høre hva de svarer.
–Når du skriver på norsk, må du da visualisere at du har et norsk publikum som ikke innehar den samme kulturelle og språklige kunnskapen som man har i det samiske, det dere kaller geažuhit?
–Ja, jeg må si ting på en annen måte. Jeg må gå mer direkte til verks.
Drømmere, som i sjikane
–Samisk ungdom i dag er så dyktige, og artikulerte! Både på samisk og norsk. Det som har skjedd de siste 10 årene er så flott. De har ingen problemer med å svitsje mellom språkene. Da ser jeg at kampen vi startet på 70-tallet har båret frukter. At generasjoner etter har fått lære samisk på skolen, de kan språket både muntlig og skriftlig, er jo en enorm rikdom. Jeg har stor tro på at samisk språk, kultur og litteratur vil utvikle seg videre.
–Alle samfunn hvor det bor samer, har åpnet seg opp på en helt annen måte enn noen gang før. Det forteller om en rik kultur, med et språk som har så mange forskjellige varianter. Det nordsamiske er en del av dette store samiske språkområdet, og nå ser vi at det er unge mennesker som også begynner å skrive på de andre samiske språkene. Det er helt utrolig flott.
–Jeg går ut fra at det fantes lite -om noe- utgitt samiskspråklig litteratur den gangen du begynte å skrive selv? Du hadde få forfattere å bli inspirert av, er det stor forskjell i dag og hva betyr det tror du? Hva tenker du om kraften i den samiske litteraturen, som inspirasjon for dagens unge?
–Man hadde noen få bøker den gangen, men nå er det et hav av bøker på samisk. Nå har man mange kilder til inspirasjon, mine barnebarns generasjon har et helt annet utgangspunkt enn hva vi i etterkrigsgenerasjonen hadde. Det er en utvikling som i et lengre perspektiv egentlig har gått ganske fort. Og det er ingen som kan stoppe det nå. Det er ingen som kan komme med en ny fornorskingspolitikk nå. Det kan de bare glemme.
–Du sa i samtalen med Gaski at «alle burde egentlig snakke samisk». Vil du utdype det?
–Det finnes jo land som har flere offisielle språk, hvor man lærer to språk på skolen for eksempel. Norge i nasjonsoppbyggingen var svært opptatt av at det bare skulle være norsk. Alt annet skulle legges lokk på. Og det var de jo på vei til å lykkes med. Men jeg tror Alta-saken ble viktig for det som har skjedd for å stoppe fornorskingen.
–Jeg leste at en ungdomspolitiker i Finnmark kom med et utspill om at, med fare for å sette fyr på nynorskdebatten, man i Finnmark ville hatt mer nytte av at alle lærte norsk bokmål og samisk på skolen, istedenfor bokmål og nynorsk. Hva tenker du om et slikt standpunkt?
–Ja, absolutt, det tenker jeg ville vært kjempeflott. Det ville jo blitt et ramaskrik fra enkelte hold, fra de som holder på det norske som det eneste. Men det hadde betydd mye. Men ta Porsanger som et eksempel; her er det tre språk, og elevene kan få velge undervisning, samisk, norsk eller kvensk. Men det er jo bare noen kommuner og noen skoler som har disse mulighetene. Man kan isteden si at det burde gjelde for hele fylket, det finnes jo folk som ønsker å snakke samisk, langt ut på kysten av Finnmark. Men sånne som meg blir jo kalt drømmere når vi har lansert sånne idéer. Altså drømmere, som i sjikane. Men vi må ta dette fornorskingsåket av oss snart.
Vårt multikulturelle landskap
–Hva med det kvenske språket og kulturen, jeg opplever at man her er på samme sted som den samiske kultur- og språkkampen var for noen tiår siden, med politiske fronter både internt og utenfra. Tenker du at det kvenske språket har samme rett og mulighet til den samme utviklingen som det samiske språket har hatt?
–Ja, absolutt. Jeg har vokst opp med tre språk. Norsk var det språket man brukte til fremmede. Min far snakket tre språk. Jeg har ikke brukt det kvenske språket aktivt selv, men det er et fantastisk språk. Og alle disse språkene her oppe blander seg sammen, og er til sammen en del av våre røtter. Vi har plass til alle språk, vi lever i et multikulturelt landskap. Det er ingen motsetninger mellom samer, kvener og nordmenn. Vi har fått prakket på oss at det er det, men nå kommer endelig alt til syne i landskapet i nord. Det norske stemplet på oss er det ikke vi som har satt, det er det andre som har gjort. Og det skal bort.
Bibliografi, Synnøve Persen:
–Alit lottit girdilit (dikt, nordsamisk språk), Vuovjjuš forlag 1981; gjendiktet til norsk av Laila Stien i 1983 med tittelen Blå fugler flyr, Tiden
–Biekkakeahtes bálggis (dikt, nordsamisk språk), Iđut 1992; (Norsk oversettelse ved forfatteren: Vindløs sti, Iđut 1992). Nominert til Nordisk råds litteraturpris fra det samiske språkområdet i 1993.
–Ábiid eadni (dikt, nordsamisk språk) Iđut 1994 ; gjendiktet til norsk av forfatteren med tittelen Havets mor (dikt), Iđut 1994.
–Muora ii galgga sojahit eambbo go gierdá (med fotograf Bente Geving), om duojár Jon Ole Andersen, Iđut 1999.
–Meahci šuvas bohciidit ságat (dikt, nordsamisk språk) Iđut 2005; gjendiktet til norsk av forfatteren med tittelen Av skogens sus spirer nytt (dikt), Iđut f2007. Nominert til Nordisk råds litteraturpris fra det samiske språkområdet i 2008. Samerådets litteraturpris for den samiskspråklige utgaven i 2006.
–Poems : Poemas (dikt, parallelltekst på engelsk og spansk), CálliidLágádus 2016.
–Ruoná rieggá vuol váccašit : Under grønn ring vandre (dikt, parallelltekst på nordsamisk og norsk), Aschehoug 2017.
–Balvvat bullet : poehtala (dikt, nordsamisk språk), CálliidLágádus 2023
Synnøve Persens komplette CV kan man lese her: http://www.synnovepersen.no/cv.html
