Et liv i redningsvest

Sumaya Jirde Ali fra Bodø/Oslo er en av fire nominerte til Havmannprisen 2024. Prisen deles ut 4. mai. Hun er nominert for romanen «Et liv i redningsvest». Her er noen utdrag fra anmeldelser av utgivelsen.

Fra forlagets presentasjon av utgivelsen:

Et liv i redningsvest,
Sumaya Jirde Ali,
Cappelen Damm, 2023.

Sumaya Jirde Ali har, siden hun trådte fram på den offentlige scenen som attenåring, vært en viktig og sentral stemme i samfunnsdebatten. 

I denne dypt personlige boken, formet som en samtale med sitt yngre jeg, reiser hun sentrale spørsmål ved hvordan rasisme virker og hva den fører til, selv i små, daglige doser. 

Det er en like bevegende som tankevekkende tekst som ikke kan etterlate noen lesere ubemerket.

Sumaya Jirde Ali (f. 1997) er en norsk-somalisk samfunnsdebattant, litteraturkritiker, dramatiker, forfatter og poet.

Mode Steinkjer, Dagsavisen:
«Et liv i redningsvest» er den tristeste fortellingen fra og om det moderne Norge jeg har lest på lang tid. Og samtidig ligger det en enorm styrke i måten den fortelles på, med en litterær skjønnhet over alt det vonde historien hennes rommer.»

Les hele anmeldelsen av Thula Kopreitan, hos NRK.
I 2017 ble samfunns­debattanten Sumaya Jirde Ali rådet av en venninne til å skrive ned alle de rasistiske ytringene og hendelsene hun jevnlig blir utsatt for, først og fremst for egen del. 

Tanken var at Ali skulle prosessere uretten hun jevnlig opplever som synlig muslimsk kvinne, som norsk­somalier – som ung og aktiv i samfunns­debatten, og som en svart kropp i et rom, på en buss, i en barneskole­time. 

Det rådet tok Ali på alvor i desember 2022. Resultatet er denne boken.

Hun skriver at den ble til under alvorlig psykisk uhelse, som kom som følger av medie­kjør og hets over lang tid.

Ali går kronologisk og klarttenkende gjennom formative enkelt­episoder hvor hun har vært mottakeren av et umenneskeliggjørende syn. Det er barn, det er lærere – fremmede på gata og bekjente i lukkede rom – som setter Alis kropp i alarm­beredskap. 
...
Selvterapi 
Boken er kategorisert som «dagboks­opptegnelser», men dette er ingen dagbok. Dette er en mimre­stund spisset inn på konkrete opplevelser av å bli sett på og sett som en svart kropp. 

Dette er fortellingen om hvilken dypt skadelig effekt rasisme har på et enkelt­menneske, hvilket traume det er å bli umenneskeliggjort fra barnsben av, og den sakte forståelsen av hva det ordløse ubehaget egentlig lå i. 

Prosjektet til Ali har en tydelig selv­terapeutisk hensikt. Det er ikke så rart.
Som nitten­åring gikk hun med volds­alarm etter konkrete trusler om grov vold, og i boken observerer vi et post­traumatisk symptom­bilde: dissosiasjon, hukommelses­tap, dysregulert nerve­system. 

Selvterapien gir seg til uttrykk ved at nåtidens Sumaya snakker til sitt (eller sine) yngre jeg ved å omtale henne som «du», og snakke til henne som «jeg». Å snakke til barnet i seg er en terapi-klassiker, en effektiv øvelse for å oppløse skam fryst fast i selvet og slik skape indre sammenheng og trygghets­følelse.

Innimellom er det innsiktsfullt, særlig der Ali klokt reflekterer over det å være en ung og utsatt samfunns­debattant.

Andre ganger er det mindre engasjerende lesning, slik det gjerne kan bli når man leser en indre monolog.