Den nordnorske fiskarbonden

Denne artikkelen er skrevet av Bokmelderlauget v/Jorulf Haugen. Anbefalingen er publisert hos Skussmål med tillatelse fra skribenten. Bokmelderlauget skriver om årbøker og sakprosabøker fra Nordland (lenke til deres nettside her).

Leidulf Olsrud, som døde 78 år gammel i 2019, har i sine tegninger gjenskapt levemåten til en befolkning i ytterkanten av Europa fra omkring 1600 til 1950. Det er det som kalles fiskarbondesamfunnet, der hovedprinsippene i arbeidsdelinga var klar, som blant andre Åse Elstad skriver i Nordnorsk kulturhistorie (1994): Mennene arbeidet med fisket, båt og bruk, mens kvinnene sto for for inne- og omsorgsarbeidet og fjøsstellet. Så samarbeidet de om onnene i jordbruket. Alle i storfamilien hadde en oppgave å ivareta, slik at de kunne være mest mulig sjølforsynte med viktige matvarer og biprodukter som skinn og ull. Pengeinntektene fra fisket og eventuelle andre kilder, måtte prioriteres til varer og tjenester folket på gården ikke kunne produsere.

Arkeologen Petter Snekkestad, som nå er bestyrer ved Varanger Museum, men med mange år bak seg ved Nordlandsmuseet i Bodø, har samla stoffet og skrevet tekster til denne store bildefortellinga om det nordnorske fiskarbondelivet. Historikeren, professor emeritus Håvard Dahl Bratrein, Tromsø har vært redaktør for boka, mens Ulv Holbye, Skjelstad i Bodø har stått for bokas grafiske form og er forlegger. Verket er utgitt med støtte fra Kulturrådet og med praktisk bistand fra folk ved Nordlandsmuseet.

Kvinnebonden hadde ansvar for unger, gamle og sjuke de månedene mannen var på lofotfiske og på Finnmarka. Olsruds tegninger viser jevnt over at arbeidsoppgavene i dette samfunnet som nevnt, var svært kjønnsdelte. Arbeid med dyr og krøtter var kvinnfolkarbeid, mens fiske og pløying var mannfolkarbeid. Men kvinnebonden måtte i lange perioder i mannens fravær også drive jorda i tillegg til å passe dyr, mjølke og yste.

I tillegg til Leidulf Olsruds egne tegnemapper er bildene i boka henta fra en rekke fagtidsskrifter, brosjyrer og ikke minst bygdebøker. Noen av bygdebøkene er gjennomillustrerte av Olsrud, i andre som for eksempel Terje Gudbrandsons bygdebøker fra Bodin er antall tegninger noe færre. Gudbrandson skriver imidlertid i bindet Der Bodø ble til om Kirkegrenda (1989) at de «mange fine og historisk velfunderte tegningene hans utgjør en løpende kommentar til store deler av framstillinga og hjelper oss å se ei fortid forut for kameraet. Det har vært et privilegium å kunne «bestille» illustrasjoner hver gang jeg har sett for meg et motiv.»

I forordet til Skiftende tider om Kjerringøy (2004) opplyser Gudbrandson ganske oppsiktsvekkende at Leidulf Olsrud har levert en rekke fine bilder til Kjerringøy-bøkene «og har dermed vært illustratør av samtlige bind av Bodin bygdebok – uten noen gang å ha tatt seg betalt for arbeidet.»

Å få hjelp til å se ei fortid forut for kameraet er en fin beskrivelse av verdien av Leidulf Olsruds arbeider. I herværende bok fra Forenkla Forlag kommer hans tegninger bedre til sin rett enn i mange av bygdebøkene, der man ofte bare har hatt plass til ganske små versjoner av tegningene. Her får de gjerne breie seg på store helsider, noen ganger to helsiders bilder.

De aller fleste sider ved fiskarbondekulturen blir dekt på de 270 store sidene inklusive forord, etterord og noteapparat. I innledningen konstaterer Petter Snekkestad at fiskarbonden i Nord-Norge var norsk, same eller kven og at ekteskapet langt på vei var et arbeidsfellesskap. Deretter følger framstillinger av liv, virke, bygninger og redskaper på gården, så fortelles det om båter, fiske og fangst «på sjyen» og videre om utnytting av ressursene i utmarka.

Olsrud skildrer livet på marknad, på fester og i krambu. Ved naust og sjøbuer ble båter holdt i stand, fisk ble tørka til tørrfisk, og det var ellers mye aktivitet mellom gode granner. Prest, fut, sorenskriver og annen øvrighet prega også fiskarbondens liv på godt og vondt. I skildringen av livet på Lofothavet og jektefarten får tegneren utfolde seg innenfor spesialiteten – det maritime. Men hammer og øks var nødvendige redskaper til bygging av hus og båt – for å nevne noen av elementene i fiskarbondens liv slik Olsrud har sett det for seg.