Gullet i samfunnet vårt er nettopp den tilliten vi har til hverandre. Og nå er gullet i fare, sier Trine Hamran om den nye boken Hybridkrig. Hvordan russisk aggresjon setter Norge på prøve, som lanseres denne uken.
Hun holder seg fremdeles i nord, men ser både mot øst - og inn i det norske samfunnet: Hvilke hybride trusler står vi ovenfor? Og hvordan truer disse våre norske verdier? Dette har forfatteren og journalisten Trine Hamran undersøkt med stort engasjement. Vi snakker med Trine på telefon noen dager før lanseringen onsdag 28. august.
–Først og fremst: Hva betyr hybrid krig?
–Det er jo et etablert begrep for en rekke virkemidler som ligger under terskelen for klassisk krig, altså angrepskrig. Hybrid krig i denne settingen brukes også om hybride, sammensatte, trusler. Det eksemplifiseres i boka, og handler om spionasje, hacking, sabotasje, ulike typer påvirkning. Alt dette ser vi rundt i landet, og kanskje særlig i nord, sier Hamran, som selv er født og oppvokst i Tromsø. Hun har også bodd og arbeidet i en årrekke i Kirkenes.
Vi trenger mer kunnskap
–Men når du sier «vi ser», tenker du at «alle ser» dette?
–Nei, ikke nødvendigvis. Når jeg sier vi, så er det jo fra mitt ståsted, og alle kildene mine i boken. I fjor høst var jeg i Øst-Finnmark, og her har politimesteren vært tidlig ute med å se, varsle om og ta tak i denne typen aktivitet. Og på Svalbard ser man også denne typen aktivitet, særlig gjennom påvirkning, og det som kan være sabotasje. Og så er det jo et viktig element med hybrid krig, eller hybride trusler, at det gjerne ikke skal være helt tydelig hva det er og hvem som er avsender. Tvilen bidrar til å skape usikkerhet og konflikt i det landet som er utsatt, og i dette tilfellet Norge. Denne boka handler jo om vårt forhold til Russland, en tematikk jeg har vært opptatt av lenge.
–Men når du sier at det skapes konflikt, tenker du da på konflikt mellom landets borgere, altså mellom borgere og aktører i Norge?
–Ja. Min arbeidstittel var «Ytre trusler, indre splid». Jeg er opptatt av at vi i Norge må bli mer bevisste på hva slags trusler vi står ovenfor. Jo bredere diskusjon om truslene, jo bedre forståelse får vi for hvordan vi skal håndtere dem. Noen virkemidler blir for harde, og det er ikke sikkert at man skal tolke alt som kommer fra Russland inn i et krigsnarrativ. Jeg ønsker å bidra til økt bevissthet rundt hvordan vi selv kan bli trusler for hverandre.
–Tenker du at en slik bok kan bidra til større kunnskap i befolkningen, men også til økt frykt?
–Jeg håper ikke det. Jeg viser i boken at det er mange måter å tolke en hendelse på. Og da er det jo også slik, for eksempel på Svalbard, at man vurderer er dette et lovbrudd, er det ikke et lovbrudd, hvordan forholder man seg til hendelsen. Det er mange måter å forholde seg saklig og nøkternt til dette bildet, og ta en trussel av gangen. Større kunnskap gir større nyanser, og forhåpentlig mindre frykt. Og så er det jo sånn at sikkerhetsmyndighetene sier at vi står i en trusselsituasjon; forsvarsbudsjettene eser ut. Så det er ingen tvil om at truslene finnes.
Hjemme hos oss
–Hvis hver og en av oss tenker gjennom hvordan man kan håndtere slike trusler så står vi bedre rustet. Jeg tenker på egenberedskap for eksempel. Jeg håper alle kjenner til myndighetenes anbefalinger, og har en ukes reserver hjemme. Den mentale beredskapen er også viktig, altså hvordan vi snakker sammen, at vi kanskje ikke nødvendigvis fordømmer hverandre i et svart-hvittbilde. Myndighetene anbefaler jo også å være mediekritisk, at man tenker gjennom hva man leser. Hva er kildene, er dette sant, riktig, skal jeg dele dette på Facebook? Mye av påvirkningen vi blir utsatt for er med på å piske opp stemningen og skape interne splittelser.
–Hvorfor ønsket du å skrive om dette?
–Jeg har vært opptatt av Russland lenge. Og nå er det jo opplest og vedtatt at vårt forhold til dem er endret. Jeg ønsket å se på hvordan det er endret, hvordan forholder vi oss til dem. Og så har jeg vel tenkt at den krigsretorikken kan dras for langt, og da kan det oppstå indre trusler. Jeg tror nok Frode Berg-saken også bidro til at jeg fikk et ekstra blikk på dette med etterretning og overvåkning. Det var en vekker i forhold til hva som skjer i grenseområdene. Vi spionerer jo også, for å si det sånn.
–Hvordan har etterretningstjenesten og andre statlige aktører møtt deg i arbeidet med denne boken?
–I og med at jeg skriver om og fra Norge så er det PST (Politiets sikkerhetstjeneste) jeg har forholdt meg til. Og de har tatt godt imot meg. De går jo inn for en åpenhet. Jeg forbeholder meg likevel retten til å være kritisk til enkelte elementer, som for eksempel at de oppfordrer oss alle til å bli tipsere, ser du noe, si noe, men bruk sunn fornuft. Denne er litt problematisk. Jeg forstår at de ønsker seg tips hvis vi ser mistenkelig adferd ved en drikkevannskilde, en trafostasjon eller en havn, for eksempel. Men hvis vi alle aktiveres til å bli overvåkere så risikerer vi at tilliten i samfunnet forsvinner. For hva er mistenkelig adferd? Er det mistenkelig at noen nordmenn har venner som er russiske borgere? Er det mistenkelig at det dukker opp en russer? Er etnisk profilering nok til at noen er mistenkelig? Det kan undergrave gullet i samfunnet vårt, tilliten vi har til hverandre, og det er skadelig.
Sivilt eierskap til trusselhåndtering
–Jeg skriver også om etteretningstjenestens trusselvurderinger, og jeg finner ingen grunn til å tvile på dem. Som journalist mener jeg at man selvfølgelig må ha et kritisk blikk på alt, så jeg skriver jo blant annet om søksmålet som Tinius-stiftelsen har gjort mot staten. (red. anm: søksmål mot Staten v/ Forsvarsdepartementet for å få domstolsprøving av E-tjenestens nye overvåkingshjemler)
–Spørsmålet er jo da hvordan dette slår tilbake på oss. Det er bra at e-tjenesten og PST følger med, men vi risikerer jo også å bli mål for overvåkning og det kan føre til en nedkjølende effekt og skade for demokratiet. Det er veldig store bevilgninger til Forsvaret nå, og man forstår hvorfor det skjer. Men de truslene jeg snakker om under denne hybridkrig-fanen er jo egentlig knyttet til det sivile; politi, sivilforsvar, helse. Og ikke minst er de rettet mot alle oss i samfunnet som utsettes for påvirkning. Så jeg har lyst til å ta bidra til et sivilt eierskap til denne diskusjonen.
–Er denne boka i så måte mest for et sivilt publikum?
–Jeg har jo gått i den villfarelse denne vinteren og tenkt at dette er et tema som alle er interessert i, fordi alle jeg har snakket med dette året under arbeidet med boka naturligvis er veldig engasjerte i tematikken. Særlig i Øst-Finnmark og på Svalbard. Men når jeg har snakket litt mer i det fri, og kanskje spesielt med folk i sør, så ser jeg jo at folk blir litt mer fjern i blikket og ikke helt skjønner hva det handler om.
–Du har hatt lengre perioder i skrive- og researchfasen med opphold både på Svalbard og i Øst-Finnmark. Fortell litt om hvorfor akkurat disse stedene?
–Øst-Finnmark, selvsagt på grunn av nærheten og relasjonen til Russland, hvor de også får noen av disse truslene tettere på. På Svalbard er det jo enda mer uttalt. Det er norsk territorium, men russerne har jo også en rett til å være der. Her har man lenge også hatt tette vennskapsforhold og en annen type åpenhet mellom nordmenn og russere, enn andre steder i landet. Så jeg tenkte at det var interessant å være der en lengre periode, både for å snakke med alt fra Sysselmesteren til «folk flest» men også kjenne litt på stemningen selv.
–Vil du si at man er mer modne på Svalbard, enn resten av den norske befolkningen, i forhold til problematikken du skisserer i Hybridkrig?
–Ja, både på Svalbard og i Øst-Finnmark har folk større kunnskap om Russland og større forståelse for at enkelte russere kan drive med denne typen aktivitet selv om russere flest ikke gjør det. Det er også flere konkrete vennskaps- og familieforhold mellom russere og nordmenn i disse områdene, som gir en annen forståelse. De har mindre naivitet i forhold til hva som foregår. Men de balanserer jo også andre dilemmaer, i mye større grad enn andre steder i landet.
–For eksempel?
–De forstår også norske myndigheters behov for selv å drive med overvåking. Men folk i Longyearbyen som har jobbet med turisme og gjennom det har samarbeidet med russere i Barentsburg, har jo lenge vært nødt til å ta stilling til dilemmaer som man lenger borte ikke må forholde seg til. Det er mye tryggere å sitte på sør- eller vestlandet og mene at alle havner må stenges for russere, for eksempel, eller at man bør stenge et konsulat i Kirkenes. Det er mye enklere å være sympatisk innstilt til radikale forslag, når man ikke har den kunnskapen og de relasjonene som man har i nord.
–Er disse perspektivene fra Svalbard og Øst-Finnmark de mest sentrale i boken? Og kan man lære noe fra nordlendingers erfaringer og måte å håndtere disse utfordringene?
–Ja, jeg tenker det, fordi de står i dilemmaer «til daglig». Men jeg lærte også noe av samtaler med PST. Og de er ikke POT (Politiets overvåkingstjeneste), altså. De får en rekke varsler, og et eksempel er en innkommende melding om at «en ansatt i en bedrift hadde gitt uttrykk for at han støttet Putin». Deres respons er at, vel, det er ikke forbudt å støtte Putin, det er ikke noe vi griper inn i. Og det er så viktig at de sier det, særlig når man tenker på historien med overvåking ut fra en politisk profilering. Det er enkelte politiske miljøer og en rekke folk som husker myndighetenes overvåking svært godt.
–Tror du at norske myndigheters inngripen og overvåking mot egne borgere er noe som har satt seg godt i, la oss si Øst-Finnmark, og som også i dag gjør folk skeptiske til våre egne myndigheter?
–Hvis vi tenker på overvåking isolert sett, så har det jo det. Samtidig har jo også folk et behov for å føle seg trygge her også, og de har også blitt mer redde for Russland. Jeg tror nok det er et paradoks her, ved at det også er en forståelse for at vi trenger (norske) hemmelige tjenester her, for å følge med. Så det er noen paradokser og dilemmaer som folk i disse områdene lever med. Men ja, det har jo tradisjonelt sett vært en del skepsis her.
Flere samtaler rundt bordene
–Hva håper du at boka kan bidra til? Kan den skape mer debatt rundt kjøkkenbordet?
–Ja, jeg håper det kan bli flere samtaler, både om personlig beredskap, men også mental beredskap i forhold til informasjon utenfra – altså villedning og påvirkning. Når det er krigs, eller krigsliknende tilstander, og denne retorikken hausses opp, så risikerer man et mer svart-hvitt bilde. Da blir det om å gjøre å være for eller mot, og posisjonere seg, så jeg håper på mer nyanserte samtaler om hva truslene er, både utenfra og innenfra.
–Snakkes det ikke nok om dette?
–I boken bruker jeg meg selv litt diskret, og redegjør for når jeg er til stede og hvilke observasjoner jeg gjør. Som et eksempel beskriver jeg et møte for pressen -med svært godt oppmøte- når det er fremlegging av sikkerhetstjenestenes trusselvurderinger. Alle journalistene er svært nysgjerrige og vil høre hva de nye truslene er. Men måneden etter er jeg på et arrangement der EOS-utvalget (Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste, red. anm.), skal presentere sine funn. Det fremkommer noe kritikk mot de hemmelige tjenestene, debatt om menneskerettigheter, nedkjølende effekt og uheldig effekt av økt overvåking. Men det var nesten ingen journalister til stede. Så det finnes nok noen blindsoner.
Boken lanseres med arrangement i samarbeid mellom Spartacus forlag og Polyteknisk forening i morgen, 28.9.24.
Forlagets bokomtale kan du lese her.
Trine Hamran (f. 1972, bor i Tromsø) har jobbet som journalist i en årrekke, i NRK Dagsrevyen og NRK Finnmark, Dagsavisen og for lokalaviser i Finnmark. Hun har særlig interessert seg for nordområdene og forholdet mellom folk over grensene i nord. Hun har mange reportasjereiser bak seg i Russland og i 2013 vant hun flere priser for nettdokumentaren borderstories.no – som hun filmet of produserte selv.
Trine Hamran, bibliografi:
En god nordmann. Fortellingen om Frode Berg (Gyldendal, 2019)
Farvel, min venn (Utenfor Allfarvei, 2019)
Grytøya-tragedien. Hemmelighold, svik og forsoning i skyggen av den kalde krigen (Spartacus, 2022)
Hybridkrig. Hvordan russisk aggresjon setter Norge på prøve (Spartacus, 2024)
