Eirik Skrede fra Lakselvbotn er en av fire nominerte til Havmannprisen 2024. Prisen deles ut 4. mai. Han er nominert for diktsamlingen «Ho mor å hann far». Her er noen utdrag fra anmeldelser av utgivelsen.
Fra forlagets presentasjon av boka:
Ho mor å hann far,
Eirik Skrede,
Tiden Norsk Forlag 2023,
92 sider
Det handler om å bryte grunn, om å bygge et hjem, om å skape et sted, men aller mest handler det om den nære forbindelsen mellom generasjonene. Ho mor og hann far, Eirik Skredes egne besteforeldre, er kanskje døde, men lever likevel sterkt i minnet hans.
Ho mor å hann far er skrevet på dialekten fra det lille stedet i Troms hvor forfatteren er vokst opp. Kombinasjonen av de mange uvante lydlige kombinasjonene, og landskapet av gård og fjord og bygd som de beskriver, skaper både noe gjenkjennelig og fremmed i det samme, noe gammelt og helt nytt.
For et språk kan også skrive frem et sted, som Alf Prøysens Hedemark, Peter Wessel Zappfes Nordland, eller Eldar Vågans Toten. Nå finnes også Eirik Skredes Lakselvbukt i Ho mor å hann far.
Utdrag fra anmeldelse av Espen Stueland 17. juni 2023, Klassekampen:
«Dette er en bok som, i motsetning til svært mange andre diktsamlinger, ikke bare handler om poetens jeg, om poetens jeg og om poetens jeg. Mange av diktene klarer å gjenskape barns kjærlige blikk på foreldrene, eller situasjoner hvor barnet lærer og vil tilegne seg det tradisjonsformidleren Jon Bojer Godal kaller «handboren kunnskap». Slik reflekterer diktene over tid, over livets korthet: «Hann far laggde steuran shøll / det går bra myhkje steur fårr å jære ijnne en går / i sækksti år / no e dæmm råttn / å borte før’længst / å ingenn lage ækkte steur længer / ækkte / heimlaga steur.» Det er, hvis det går an å si, en sindig hyperbol i sving mange steder i boka, en nedtonet humor.
Jeg er svak for de følgende to diktene: «hann far / kaille fårtøyninga / førr betøying / / så det jør æ åsså»; og: «Hann far / et bestajnndi en manndellpotet / te desær / / så det jør æ åsså!»
Jeg klarer ikke lese dem uten å le.
Det sies ofte at vi mister felles arenaer for generasjonene. Skredes bok skriver frem en familiestruktur og -dynamikk hvor arenaene fortsatt var intakte, også i arbeidet. La meg avslutte med et dikt om kvinneskikkelsen (bestemora): «ho mor strikke / å ser Nårrge Rojnnt / strikkepijnnann går i ett sabla tæmmpo / å nårr det e kattonga i huse / angrip dæmm nøstann.» Forsyne meg en instant klassiker!»
Sindre Ekrheim, Krabbenpoesikritikk.no:
«Skriftbiletet i boka desautomatiserer den laupande lesnaden, av-automatiserer omgangen med språket idet lesaren så å seie må gjere ordavkodinga på nytt. Vinsten er kjensla av å stå framføre eit ukjend eller nytt språk med moglege andre erfaringar, andre klangar og klangfargar ... Me er på ein annan stad i desse dikta – og likevel er dikta så sterkt knytt til det heimlege, til staden, familien, at dei aldri blir skikkeleg uheimlege.»
Tor Hammerø, Nettavisen:
Eirik Skrede har skrevet ei diktsamling som på noen få sider oppsummerer et livsløp. Det gjør han på et ekte og inderlig vis og med ei nydelig dialekt som det er umulig ikke å bli fascinert av - uansett hvor du kommer fra. ... ei flott, frodig og livsbejaende diktsamling.
