Dette er spørsmålet som stilles, som tittel i programposten torsdag kveld, under åpningen av FinnLitt. Et panel på fire fikk ikke bare dette spørsmålet, men måtte også håndtere Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport fra 2023 og en ny tilstandsanalyse av det norske demokratiet. Det ble for mye. Og for lite.
En god paneldebatt bør ha en klar problemstilling, og samtalen må loses i en retning som gjør at publikum også henger med, i premissene og konteksten. Kveldens debatt bar preg av at festivalens hovedarrangører er fylkesbiblioteket. Det er klart de er interesserte i at et klokt panel skal hjelpe bibliotekene i spørsmålet om hvilken rolle de kan spille når demokratiske utfordringer skal håndteres og diskuteres. Og det er fint. Men når man setter sammen en politiker, en redaktør, en bibliotekar og en forfatter til en times samtale for også å løse langt større verdensproblemer enn dette, så er dette en samtale for de lyse morgentimer under nachspielet rundt kjøkkebordet. Eller et seminar for bibliotekarer, over flere dager.
En av bibliotekarene som var til stede blant publikum var veldig fornøyd. Ja, sa hun, dette var midt i blinken! Det er akkurat sånne ting vi i bibliotekene lurer på! Jeg lurer bare på om det kanskje kun var bibliotekansatte blant publikum som er enige med henne. Vårt bord, bestående av forfattere, forleggere og «helt vanlige boklesere» vekslet mellom å bli søvnige og irriterte, og en voldsom sympati for et kjempende panel.
Moderator, Veronicha Angell Bergli, innledet to debattbolker med sammendrag av overnevnte to rapporter. Når klokka er kvart over åtte en torsdag kveld, er det prisverdig – men håpløst. Alle i panelet, Rolf Edmund Lund fra Altaposten, politiker Raymond Robertsen, Ole David Østli fra Alta bibliotek og forfatter Susanne Hætta, kom med noen gode innspill – for all del – men i løpet av en time var det ikke rom for mer substans enn noen løsrevne poenger som ikke besvarte spørsmålet i debattens tittel.
Hvis spørsmålet er om biblioteket kan spille en rolle, og hvordan, så tenker jeg som tilhører at debatten kunne vært tatt ned til noen enkle punkter:
–Hvordan brukes bibliotekene som debattarena i dag?
–Hvordan kan bibliotekene være en motvekt i en demokratisk meningsutveksling, i et polarisert (digitalt) ordskifte i media og sosiale medier?
–Hvordan kan biblioteket legge til rette for at mennesker møtes og snakker sammen?
–Hvordan skal vi få folk ut av sofaen, bort fra skjermen og tastaturet, og inn i bibliotekene for å løse samfunnets utfordringer, sammen?
–Hvilke demokratiske utfordringer står vi ovenfor, som best kan løses ved at vi møtes, for eksempel i en ramme som settes av bibliotekene?
Selv om nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre ønsker at bibliotekene skal ta en større rolle i samfunnsopplysningen, og har lagt sterke føringer for at bibliotekene skal bli mer som Litteraturhuset, så er det ikke alle bibliotekarer som er Fredrik Solvang, eller Morten Kræmer, for den del.
Denne kommentaren er et uttrykk for skribentens mening, og representerer ikke hele redaksjonen i Skussmål.
