Utdrag fra Dykkerklokken (2023, Gyldendal) av Marthe Bleu
Det er den mørkeste dagen i året. 21.desember. Ligner jeg faren min her jeg sitter og spiser. Hvem er den som etterligner. Det oppstår en følelse av at jeg ikke er hun på bildene. Det er vanskelig å holde blikket på seg selv uten å se bort. Jeg etterligner meg selv, kan man se det. Gjestene som kommer på besøk, spør om det store uret i stuen: Hvorfor vil dere ha en så tydelig påminnelse om tid. Når jeg forteller om meg selv, forteller jeg om landskapet og familien. Når noen spør hvordan jeg har det, forteller jeg om hva jeg har gjort den dagen. Lyset treffer veggen og blekner langsomt, jeg løfter hodet og ser ut, en fugl flyr vekk fra et tre. Det begynner å bli mørkt, så jeg slår på lampen. Jeg har en følelse av å ha falt i søvn i et selskap og våknet opp til at alle er gått, en slags uthult sorg. Jeg hadde tenkt å få låne en bil så jeg kunne komme meg litt ut av byen, kjøre på motorveien, kjøre fort og rett frem, utover til en slags åpning, en ny utsikt. Som om det var sommer. Jeg kunne forestille meg at vinden var varm nok til å kjøre med vinduene åpne, at solen sto høyt, oransje og ubevegelig, og jeg skulle ha smilt, det skulle ha vært enkelt, men det er frost på vinduene og vindusviskerne hviner og glasset rister voldsomt. Jeg kjører gjennom en tunnel, og det er ingen andre biler på veien, bare meg. Jeg fryser fast til dette stedet, det man elsker, kan være nådeløst og vende seg mot en. Det er noe som har endret seg etter at flyttet hjem igjen, og det er søvnen. Jeg drømmer om trær. Ikke et spesifikt, heller ikke skoger, men flere trær som står sammen som en gruppe mennesker. Jeg er redd for å gå ut til trærne og forlate en viss fornuft. Men faren min tror på drømmer, han tror på dem, og derfor gjør jeg det også.
Forlagets omtale:
En kvinne flytter hjem igjen til sine foreldre, og hennes eldre bror. Det er vinter og kaldt, tiden beveger seg hensynsløst, hun ser på gamle bilder, sorterer dem, prøver å skape en rekkefølge. Dykkerklokken er en lyrisk og årvåken roman om hvordan man formes av familien, landskapet og årstidene.
Marthe Bleu (f.1994) er fra Harstad. Hun har sin utdannelse fra Oslo fotokunstskole, Kunsthøgskolen i Bergen og Skrivekunstakademiet i Bergen. Dykkerklokken (Gyldendal, 2023) er hennes romandebut.
